Skrev den igrunn for lenge siden, men er litt grått så har måtte fått litt hjelp! Nå nærmer vi oss tror jeg...
Jeg er faktisk ikke helt sikker på når riene begynte, da jeg hadde hatt for-rier så mange kvelder/netter. Disse var vel og merke aldri på dagen. Jeg la meg tirsdag kveld og det begynte, litt ubehagelig men jeg fikk da sove. Jeg våknet ett par ganger den natten, men sovnet igjen. Og har man rier så sovner man ikke fra dem! Sto opp onsdag morgen og takene ga seg ikke slik de hadde gjort, men jeg tenkte ikke over det. Mathea kom å skulle være hos meg den dagen, så jeg hadde igrunn ikke tid til rier uansett. Kjente ett tak nå og da, men disse var langt fra vonde og lengre fra regelmessige. Med andre ord; det kunne ikke være rier. Men når klokka ble rundt ett den dagen så jeg bare på klokka, for å merke meg at det ikke hadde ikke gitt seg, begynte egentlig å bli sliten så gudsjelov for at tantegullet mitt er en engel!! Når hun ble hentet ca kvart på tre begynte jeg å ta tiden. De var faktisk regelmessige og det var mellom ti og sju minutter imellom. Men de var jo ikke veldig vonde, så fortsatte med mitt og tenkte at dette bare var innbilning. Jeg hadde nemlig bestemt meg for at hun skulle komme 7. mars, derfor tenkte jeg også att dette bare var tull og jeg som innbilte meg ting. Når mamma kom hjem ca kvart på fem tror jeg at jeg sa noe som "ehh du mamma.. jeg tror jeg har rier jeg.." Noe hun også var sikker på, ikke fordi hun hadde tatt tiden eller vært hjemme, neida.. hun hadde bare følt det på seg hun, HEHE!
Lot mamma ta tiden for jeg selv hadde fortsatt for meg at det bare var tull og hjernen min som tullet.. dessuten, skulle
ikke rier være verre!? Mamma tok tiden, og fant fort ut at dette var rier. Når klokka nærmet seg halv sju den kvelden
var det mellom to og fire minutter imellom og jeg ble tvingt til å ringe føden. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde et hav
av tid siden jeg var førstegangsfødende, så vi hadde ikke noe å bekymre oss for. Jeg tok meg en dusj og pakket ferdig baggen, hadde nemlig bestemt meg for at jeg skulle være hjemme lengst mulig og "kose" meg med riene. Vel ferdig med all kosen som skulle til, hentet vi søs og satte kursen mot gjøvik sykehus.

Her nærmer klokka seg elleve og jordmor sjekker hjerterytmen like før jeg gikk i dusje for siste gang.
Vet ikke helt når vi kom inn på føden, men tipper ca halv ni. Ble satt på CTG-registrering og på 20 minutter hadde
jeg hva.. tre (!?) rier!! Nå var det avgjort, alt var bare innbilning og jeg ble irritert som et helvete. Nedi to
minutter hadde det vært mellom riene og nå var det.. L-E-N-G-E.. "that's it, hadem!" Mens jeg var forbanna som helst var jordmor helt sikker på at jeg var i fødsel, så vi skulle sjekke åpning. Der var det 5 cm gitt og jeg kunne ikke annet enn å hoppe på gulvet! Klokka var forresten nå kvart over ni, og jeg ble sendt rett på fødestue.Gikk litt rundt og tok noen telefoner til klokka ble halv elleve, nå begynte det igrunn å gjøre vondt. Snakket litt med jordmoren som skulle ta imot prinsessa, tok meg en dusj og la meg i senga. Kan vel snart innrømme at riene begynte å ta seg opp nå kanskje, det var faktisk nå de begynte å bli skikkelig vonde. Og nå begynner alt å bli litt tåkete for meg.. jeg lå iallefall med små pauser mellom riene og utrolig nok pustet jeg meg konsentrert igjennom dem mens mamma og søs ordnet rundt meg så det skulle være mest mulig behagelig, kan huske jeg prøvde lystgassen men den var ikke til hjelp så den kastet jeg..
Klokka nærmet seg nå tolv med stormskritt og riene var så vonde at jeg på ett senere tidspunkt trodde jeg skulle dø. Jordmor sjekket åpning, vel og merke under ri og jeg fikk klemt ut av meg "få ut hånda di jævla...!!!" mens jeg sparket febrilskt rundt meg, inkludert hånda hennes. Denne gangen var det 7 cm og jeg syntes ikke det gikk femover i det hele tatt. Vannet ble tatt og riene tok seg ennå mer opp. Nå var lystgassen god å ha! Selv om det totalt klikka for meg! Jeg hoppet ut av fødesenga og lurte på hva i helvete de drev med.. lystgass rus sa du? Ikke i det hele tatt. Innimellom var lystgassen veldig god, på den annen side når jeg kom til meg selv var smertene desto værre og det føltes ut som om jeg var "borte" så mye lenger enn det jeg egentlig var. Så hver gang jeg så på klokka hadde den liksom aldri flyttet seg. Klokka nærmet seg halv ett og i ett forbanna rus, frustrasjon og smerter brøt vel jeg som alle andre ut "JEG KLARER IKKE MER" og når jeg nådde det punktet kunne det liksom bare være det samme med alt, man vil bare ha en ende på det! Men endelig så de hodet, ikke for det... det hadde de sagt siden kvart over tolv! Uansett pressriene kom, men snuppa var ikke klar og åpningen lengre fra klar! Opp på alle fire for å la tyngdekraften ta over og nå vet jeg at jeg hylgren innimellom lystgassrus og flere "jeg klarer ikke mer, jeg orker ikke mer!!" Husker søs var overbooket med å legge på våt klut, gi meg vann og lystgass mens mamma passet på hele tiden!
Endelig kom pressriene, gudsjelov! Men, åneijda du jeg skulle ikke få presse, her var det ikke klart! "pust deg gjennom dem" hahah! Og alle som har føda vet vel at det ikke er like lett, enn hvor normalt det faktisk er. "PUST,PUST,PUST" var alt jeg hørte rundt meg.. men nå ga jeg faen! JEG MÅTTE, jeg! Kasta meg rundt, hang meg rundt halsen til søs og pressa! Jordmora var på vei ut, for jeg hadde nemlig ikke full åpning (hadde igjen ei hinne) men idet hun tramper ut på gangen hører jeg mamma si "nå kommer hodet altså" og jordmora var ganske kjapp med å snu og finne hansker. Idet hun skulle ha på den andre hansken kom prinsessa gitt! Klokka 00.54, 8.mars! Verdens mest perfekte lille tulle lå endelig på mammas bryst. Jeg som alle andre klarer ikke beskrive den følelsen, jeg husker bare jeg gråt og mamma gråt mens jeg kysset og klemte det lille vidunderet mitt!

Den stolte mormor fikk klippe navlestrengen mens den nybakte tanten fikk jobben med å ta bilder! Lykkerusen ble igrunn kortvarig akkurat for min del, nå rant etter-riene på som hakka møkk. Noe som ikke er spesielt normalt for førstegangsfødende. Vondt som bare det var det og nå var det bare vondt, jeg hadde ingenting å se frem mot (misforstå meg rett, ungen var ute) Vilde ble tatt av brystet mitt da det ble så vondt at jeg ikke klarte å holde i henne lenger. Hun ble veid og målt. Så skulle de sy meg, noe som var et prosjekt for seg selv, mamma holdt det ene benet, barnepleier'n det andre, søs satt med vilde, jeg hadde lystgassen i ene hånda mens jeg klorte opp panna med den andre. Jordmor prøvde å sy så fort og pent hun kunne, det var nok ikke lett. Ikke bare var det vondt å sy, men jeg klarte ikke ligge rolig pga etter-riene. Endelig var de ferdige og i full panikk tror jeg at jeg sa noe som "få ungen min!" til søs! haha, stakar! Lykkerusen kunne fortsette og jeg fikk amme før vi fikk eget rom.
Har aldri hørt om at det er vondt å sy, alle sier at da er man så lykkelig at man merker det ikke engang.. og alle fødsler er forskjellige, det er greit! men fy satan! hehe! Jeg merket det, virkelig.. husker de drar gjennom tråden ennå og tror ikke jeg noen gang kommer til å glemme den følelsen.. noen gang! Men nå skal det sies at jeg hadde alt i alt en fin og ikke minst kort fødsel. Fra klokka var elleve og jeg syntes riene var mer enn ubehagelige tok det ikke tre timer engang til a var ute! Intenst når det drev på, men så veldig verdt det!!
Slenger med ett bilde av meg og prinsessa, tatt av søs!

Helt utrolig å tenke på at prinsessa mi snart er fire uker, på minuttet! Kjære vene, tida løper fra meg, har ei snuppe som er mer og mer våken! Det skjer noe nytt hver dag! Jeg er så lykkelig forelsket i den lille solstråla mi! :')
Vilde har forresten blitt kjempe stor, 3360 gram og 50 lang! Trøster meg hele tiden med at mange føder jo større unger enn hva hun er i en alder av fire uker, hehe. Synes hun blir så stor, akkurat det er deprimerende, jeg får det jo ikke med meg! Fine fine Vilde Milena mi <3 :')